Bremsefedningstest

Konsistensen av bremseytelsen er en av indikatorene for å evaluere et kjøretøys bremseytelse. Det refererer hovedsakelig til egenskapen til et kjøretøy som opprettholder sin bremseeffektivitet i kalde tilstander under forhold som høy-hastighet og høy-bremsing, kontinuerlig bremsing i lange nedoverbakker og kjøring gjennom vann. Denne ytelsen er først og fremst uttrykt av motstand mot varmeblekning og motstand mot vannbleking.

Under bremsing av kjøretøy blir kjøretøyets kinetiske energi omdannet til varmeenergi av bremsene og absorbert, noe som fører til at friksjonsmaterialet til bremsene varmes opp. Denne oppvarmingen reduserer friksjonskoeffisienten, noe som fører til en nedgang i bremseytelsen. Derfor utføres en bremsevarmeblekningstest, også kalt Type I-test, i samsvar med nasjonale standarder.

Testen utføres sekvensielt gjennom følgende trinn:bremseoppvarmingsprosess, ytelsestest i varm tilstand, oggjenopprettingsytelsestest.

Bruk det høyeste giret, utfør to Type 0-tester med starthastigheten V1 som spesifisert i Tabell 6-3 for å bestemme kontrollkraften eller linjetrykket som kreves for å oppnå en retardasjon på 3 m/s² når kjøretøyet er fullastet. Det bør også bekreftes at kjøretøyets hastighet kan reduseres fra vv til vv innenfor det angitte tidsintervallet Δt.

Etterpå, bruk den bestemte kraften, begynn å bremse når kjøretøyets hastighet er vv, for å sikre at kjøretøyet oppnår en gjennomsnittlig retardasjon på 3 m/s². Bremsen utløses når hastigheten synker til V2. Kjøretøyet skal raskt gå tilbake til V1 med det gunstigste giret, og høyeste girhastighet V1 må opprettholdes i minst 10 sekunder. Bremsing startes deretter igjen, og sikrer at tidsintervallet mellom de to bremsehandlingene er lik Δt. En tidtakingsenhet skal starte eller tilbakestilles ved den første bremseoperasjonen.

Gjenta "brems-frigjør bremse"-prosessen ovenfor som spesifisert i Tabell 1-1.

For kjøretøyer utstyrt med elektriske regenererende bremsesystemer, må ladetilstanden til strømbatteriet ved starten av testen sikre at bremsekraften som genereres av det regenerative bremsesystemet ikke overstiger minimumsnivået som er garantert av systemkonstruksjonen.

Tabell 1-1 Testbetingelser for bremsevarme

Note:Vmax refererer til kjøretøyets maksimale designhastighet; Δt indikerer tidsintervallet mellom starten av en bremsehandling og starten av neste bremsehandling.

Etter den siste bremseprosessen i den nevnte bremseoppvarmingsprosedyren, kan driftsbremsesystemets varme-bremseytelse måles. Kjøretøyet, med kraftenheten frakoblet, bør umiddelbart akselerere til Type 0-testhastigheten, og den gjennomsnittlige kontrollkraften som påføres må ikke overstige kontrollkraften som faktisk brukes i den fullastede Type 0-testen.

Under forhold der det ikke oppstår hjullåsing, må ytelsen i varme-tilstand ikke være mindre enn:

60 % av den faktiske ytelsen oppnådd i den fullastede Type 0-testen.

75 % av spesifisert ytelse i Type 0-testen (80 % for nyttekjøretøy).

For kjøretøyer utstyrt med elektriske regenererende bremsesystemer bør en kald-bremsing også utføres med samme hastighet som varm-tilstandstesten for sammenligning. Batteriets ladetilstand må justeres til et passende nivå for å sikre at bremsekraften som genereres av det regenerative bremsesystemet, er nær den som ble observert i varm-tilstandstesten.

Hvis et kjøretøy oppnår 60 % av Type 0-testytelsen under kontrollkraften til Type 0-testen, men ikke når den spesifiserte ytelsen på 75 %, kan en høyere kontrollkraft, som ikke overstiger 500 N (700 N for nyttekjøretøy), brukes for ytterligere å utføre ytelsestesten i varm-tilstand. Begge testresultatene skal registreres i testrapporten.

Etter ytelsestesten i varm-tilstand, utfør umiddelbart fire parkeringsbremser med en gjennomsnittlig retardasjon på 3 m/s² fra en hastighet på 50 km/t med kraftenheten innkoblet. En avstand på 1,5 km er tillatt mellom starten av hver bremsing. Etter hver bremsing skal kjøretøyet umiddelbart akselerere til 50 km/t på kortest tid og opprettholde denne hastigheten til neste bremsing.

På slutten av gjenopprettingsprosessen, akselerer du umiddelbart til Type 0-testhastigheten og måler gjenvinningsytelsen til driftsbremsesystemet med kraftenheten frakoblet ved å bruke en gjennomsnittlig kontrollkraft som ikke overstiger den tilsvarende Type 0-testen.

Gjenopprettingsytelsen må ikke være lavere enn 70 % av Type 0-testresultatet med strømenheten frakoblet og må ikke overstige 150 %.

For kjøretøy utstyrt med elektriske regenerative bremsesystemer, bør gjenvinningstesten utføres under forhold der ingen regenerative bremsekomponenter er involvert i bremseprosessen.

La bremsen avkjøles til omgivelsestemperatur og bekreft at bremsene ikke sitter fast. For kjøretøy som er utstyrt med automatiske-slitasjekompensasjonsenheter, sjekk om hjulene kan rotere fritt etter at den varmeste bremsen er avkjølt til 100 grader.

Nøkkelindikatoren for å evaluere en bremses motstand mot varmefading er bremseeffektiviteten, definert som:

Når bremsene utsettes for vann, dannes det en vannfilm på bremseoverflaten, som reduserer friksjonskoeffisienten og dermed reduserer bremseytelsen.-dette fenomenet kalles vannfading. Vannfadebremstesten vurderer motstanden mot vannfading, og ytelsen evalueres av falmingshastigheten. En mindre falmingshastighet ved samme bremseytelse indikerer sterkere motstand mot vannfading.

Figur1-3viser et passasjerkjøretøy som gjennomgår en vannblekningstest.

Testprosedyre

Grunnkonseptet og operasjonelle nøkkelpunkter i vannfadingstesten er lik de i bremsevarmetesten. Den består av tre trinn: grunnlinjetesten, vannnedsenkningstesten og gjenvinningstesten.

Innledende bremsehastighet: 30 km/t;

Slutthastighet: 0;

For kjøretøy med maksimal totalmasse under eller lik 3500 kg, bør bremseretardasjonen være 4,5 m/s².

For kjøretøy med maksimal totalmasse > 3500 kg bør bremseretardasjonen være 3,0 m/s².

Den innledende bremsetemperaturen må ikke overstige 90 grader, og kjøretøyet utfører tre bremsehandlinger. Under testen måler du bremseretardasjon, bremsepedalkraft eller bremseledningstrykk og den innledende bremsetemperaturen.

Kjør testkjøretøyet inn i et vanntrau slik at dybden på vannnedsenkningen overstiger hjulradiusen, og sørg for at bremsene forblir i en ikke-bremsende tilstand. Kjør deretter kjøretøyet frem og tilbake gjennom vanntrauet med en hastighet på mindre enn 10 km/t i 2 minutter, og gå ut av vanntrauet.

Gjenvinningstesten utføres 1 minutt etter at kjøretøyet har gått ut av vannrennet.

Innledende bremsehastighet: 30 km/t;

Slutthastighet: 0.

For kjøretøy med maksimal totalmasse under eller lik 3500 kg, bør bremseretardasjonen være 4,5 m/s².

For kjøretøy med maksimal totalmasse > 3500 kg bør bremseretardasjonen være 3,0 m/s².

Kjølehastigheten er 30 km/t, og bremseintervallavstanden er 500 m. Under testen registrerer du bremsepedalkraften, bremseledningstrykket og bremseretardasjonen.

Gjennom hele testen måler du bremseretardasjonen og registrerer enten bremsepedalkraften eller bremselinjetrykket. Beregn fadehastigheten for å evaluere bremsens motstand mot vannfading.

Note: Denne teksten er utdrag fra læreboken "14. fem-årsplan".Testing av nye energikjøretøy, utgitt av departementet for industri og informasjonsteknologi i Kina. Boken kan tjene som lærebok for disipliner som kjøretøyteknikk, nye energikjøretøyer, trafikkteknikk og relaterte felt i høyere utdanning, og kan også brukes som referanse for forskere, ingeniører og ledere.

Forlegger: China Machine Press
Forfatter: Zhang Daisheng